Om samfunnskontrakt og rammevilkår i sjømatsektoren

En samlet norsk fiskerinæring følger i disse dager spent med på signalene som kommer fra arbeidet til det regjeringsoppnevnte Sjømatindustriutvalget. En av rapportene som er laget som underlag for utvalgets arbeid, ble framlagt under Nor Fishing og har tittelen «Mot en ny samfunnskontrakt». Rapporten er utarbeidet av Norges Fiskerihøyskole og Nofima med Petter Holm og Edgar Henriksen som forfattere.

Rapporten er interessant og lærerik lesning med konklusjoner og føringer som har blitt lagt merke til og referert i den fiskeripolitiske debatten. Rapporten er utarbeidet med et utpreget samfunnsøkonomisk perspektiv med konklusjoner basert i hovedsak på grunnleggende økonomisk teori knyttet til maksimering av en ressursrente i form av økte saldoer i finansdepartementet.

Det er interessant å se hvilke premisser forfatterne legger inn i sin konklusjon om behovet for en ny samfunnskontrakt. Synet på fiskeflåtens posisjon og rolle langs kysten etter at allmenningen ble lukket synes å være sentral i forfatternes vurderinger. Jeg er imidlertid usikker på om grunnlaget her er forskningsbasert eller om man har beveget seg over i ren synsing.

Om strukturelle endringer skriver man bl.a. på side 2 i rapporten: «…, siden flåteleddet er politisk privilegert og ikke trenger å spille på lag med resten av verdikjeden». En tilsvarende formulering benyttes på rapportens side 51, og der har man i tillegg fått med et utsagn om at fiskeflåten er «… reservert mot effektiviseringstiltak …».

Her tror jeg mange fiskere og folk langs kysten sliter med å kjenne seg igjen i forskernes virkelighetsoppfatning. Påstanden om at fiskeflåten ikke trenger å spille på lag med resten av verdikjeden er på grensen til det absurde og meget overraskende. I torskefiskeriene, som jo i stor grad er i sentrum av rapporten, er det slik at den norske kystflåten i hovedsak leverer alt tilgjengelig råstoff til norsk lokal fiskeindustri. Kystflåten er altså helt avhengig av en oppegående landindustri for å gjennomføre sine fiskeri. Avhengigheten mellom fiskeindustri og kystflåte er gjensidig og alle på kysten vet det, og nettopp derfor er denne påstanden fra forfatterne overraskende. Hva man mener med at fiskeflåten er «reservert mot effektiviseringstiltak» er ikke godt å forstå. Her må man jo kunne bruke nedgangen i antall fiskebåter og de forskjellige gjennomførte strukturtiltak som faglig grunnlag for en helt annen konklusjon. Når man sammenholder dette med de betydelige økningene i torskekvoten de siste årene, bør effektivitetsutviklingen i fiskeflåten være godt kjent for forskerne.

I samme stil hevdes det på side 40 i rapporten at «…fiskeripolitikk som av distriktspolitiske grunner skjermer fiskeflåten mot markedssignaler, ….». Premissene som bygges inn i rapporten er også her i aller høyeste grad diskutable. Selv om minsteprisen og den organiserte omsetningen definitivt skal bidra til å skjerme fiskerne mot urimelig markedssvikt, er påstanden i beste fall tvilsom. Hvis forskerne trenger empiri på dette området, kan de jo intervjue et utvalg av de fiskerne som fikk et fall på 28 % i torskeprisen inn i 2013 sesongen etter at torskekvota økte med 33 %. Jeg antar at de ikke føler seg «skjermet mot markedssignaler».

I utgangspunktet virker disse utsagnene først og fremst skjemmende for kvaliteten på rapporten. Det er mer alvorlig hvis disse tvilsomme premissene er sentrale når forfatterne foreslår alternativer for en ny samfunnskontrakt for fiskerinæringa.

28.8.2014
Svein Ove Haugland, ass. direktør Norges Råfisklag